Baard Herman Borge disputerer i Bergen i midten av april.

I rettsoppgjørets lange skygger. Andre generasjons problemer i lys av moderne transisjonsteori, er tittelen på avhandlingen førsteamanuensis Baard Herman Borge skal forsvare fredag den 13. april i Bergen.

Overordnet hovedtema i avhandlingen er overgangen til demokrati i Norge etter Andre verdenskrig, og hvordan det nye demokratiet håndterte det gamle regimets støttespillere.

- Rettsoppgjøret i Norge skilte seg klart ut i omfang fra tilsvarende oppgjør i andre land. Vi hadde faktisk Europas største etterkrigsoppgjør, med i alt 55.000 mennesker dømt for landsforræderi - eneste eksempel i historien på at alle medlemmer i et politisk parti har blitt straffeforfulgt. De fikk all skyld, og ble i tillegg ilagt et kollektivt økonomisk erstatningskrav etter at Statistisk Sentralbyrå hadde beregnet skadevirkningene av krigen, sier Borge.

Sosial stempling
- Problemstillingen er aktuell i dag, f.eks. i kjølvannet av den arabiske våren med opprøret mot Ghadaffi og Mubarak. Hva skal man gjøre med alle deres tilhengere? Det vanlige i slike tilfeller er at man tar lederne. Men i Norge skilte man ikke mellom passive papirmedlemmer i NS og partiets aktive ledere.

- I min studie har jeg sett på hvordan 1. og 2. generasjon etter straffedømte foreldre og besteforeldre preges av oppgjøret - helt opp til vår tid. Sosial stempling var utbredt i etterkrigsårene. Fortsatt bærer mange familier skam. Krigsoppgjøret fikk med andre ord noen uintenderte konsekvenser som ingen opprinnelig tenkte på, sier Borge.

På spørsmål om forklaring på hvorfor krigsoppgjøret her hjemme skilte seg slik ut fra andre lands oppgjør, fremhever han at Norge var en ung nasjon i 1945. I tillegg fikk Hjemmefronten sette sitt klare preg på oppgjøret.

- Man brukte krigen til å styrke nasjonalfølelsen. Samholdet under krigen ble brukt i gjenoppbyggingen etterpå. Det store flertallet var gode nordmenn – de som ikke var med, falt ut av det nasjonale fellesskapet. Myndighetenes holdning var uforsonlig og svart/hvitt-preget – fundert i en slags «rettferdig harme».

Ingen forsoning
- Regjeringen Gerhardsen diskuterte f.eks. i 1946 i fullt alvor et forslag om å konfiskere radioene til alle tidligere NS-medlemmer. Få eller ingen samfunnstopper den gang viste noen form for storsinn og manet til forsoning - eller minnet om at barna måtte ivaretas.

- Og i årene etter krigen var det lite tegn til forsoning. Fordømmelsen ble opprettholdt. Mange lider fortsatt og vil nødig at «familiehemmeligheter» skal komme fram. De lider på en måte som er usynlig for oss andre, og mine undersøkelser viser at etterkommere bærer på den samme erfaring – enten de er barn av NS-papirmedlemmer eller NS-eliten.

- Det er slående at dersom vi ser på barn av tyske nazister, finner vi et diametralt motsatt bilde. De fikk vokse opp uten stigmatisering. Datteren til Albert Speer for eksempel, som gikk på skole i etterkrigsårene, forteller om en oppvekst der hun aldri opplevde fiendtlighet pga farens rolle, avslutter Borge.

Baard Herman Borge er statsviter og har vært vitenskapelig tilsatt ved Høgskolen i Harstad siden 1995. Han har publisert en rekke arbeider i skjæringspunktet mellom statsvitenskap, historie og politisk sosiologi. I 2002 utga han boken «De kalte oss naziyngel», med materiale som bl.a. bygget på undersøkelser som senere skulle utvides til den avhandling han skal forsvare i sin disputas.